Styrkeprøven

Innhold

Kapittel 1: Ikke i det himmelblå! - Dimmesjokk Kapittel 2: Traume - Dødsangst - Rop om hjelp - Avhør - Olsens enke? - Uønsket - Kollaps - Sløret - Nevrologene - Jubileum - Blindvei - Den gamle religionslæreren - Den levende gudinnen Kapittel 3: Pasient - Ekspertene - Sukkerperler - Elghunden - Løgndetektoren Kapittel 4: Klient - I fengsel - Fiendens leir - Aktuaren - Lokomotivet - Ærede rett - Den nye generalen - Dagen derpå - Gjennombrudd - Mektige krefter Kapittel 5: "Enda en sak med skyhøye erstatningskrav!" - Svartelistene - Forsikringslegene - Krig - Nye undersøkelser - Fortrollet dis - Krykkeakrobaten - Kravstor - Den slemme mannen - Seanse - Dommen Kapittel 6: Finale - Skoletannlegen - Mobbet Kapittel 7: Endring - På det jevne

Kapittel 1: “Ikke i det himmelblå!”

- Dimmesjokk

Dimmesjokk Vinden føner håret. Den friske havbrisen. Tegner mørkeblå fargenyanser i havet. Skumbobler rundt båer og staker, langs fjell og rullestein på land. Den befriende havbrisen som river i flagget. Gir den rytmiske, duvende bevegelsen i skroget. Baugen kløyver målbevisst sjøene. Dieselmotoren maler jevnt under dørken i ti knops fart. Horisonten glitrer dim og varm. Et skip bryter havlinjen. En havseiler vindskakk med kurs mot land. Ei tresjekte dunker rytmisk. Pram med påhengsmotor surrer omkring uten fast kurs. Smil og vink. Mennesker. Natur. Solbadere i lune fjellformer. Sommer på Sørlandet. Georg Carlsen fyller lungene med frisk, salt havluft. Dype åndedrag. Drar inn eimen av hav. Kjenner lettelsen. Kjenner stresset slippe taket i musklene. Som velfortjent hvil etter kraftanstrengelse: Behagelig slapphet blandet med glede over fullført løp. Han har gjort hva gjøres kunne. Ikke til å tro. Tretten års kamp. Frustrasjon. Som en endeløs spøkelsesseilas. Ingen lune havner i sikte... Han vet det vil komme. Liksom etter store eksamener: Dimmesjokket. Tomheten. Tafattheten. Passiviteten. Tross utallige planer, drømmer og ambisjoner på forhånd: Hva han skal gjøre når alt dette er over. Frigjort energi til nytte og glede. Tomheten innhenter han med klamt fast grep. Som en draug fra dypet. Så kommer gradvis "normaltilstanden"... Det blir et annet liv videre. Uten den tunge bør. Uten kampen. Det var rett å stå kampen ut. Nødvendig. Ingen vei går utenom. Et spørsmål om å fullføre et løp. Et hardt løp. En styrkeprøve han måtte gjennom. Nå er han i mål. Han prøver å nyte nuet. Gå inn for å leve her og nå. Ikke i fremtid. Ikke i fortid... Det går ikke. Erfaringsbakgrunnen vil forme hans videre liv. Som pilen forlater sin bue, er buens anatomi, styrke og retning avgjørende for pilens rekkevidde og destinasjon. Hvem ville han vært uten denne erfaringen? Umulig å si. Det oppmagasinerte erfaringsgodset har formet han. Å sette en strek over det nå vil være å fornekte en del av seg selv. Han må lære seg å godta de vanskelige erfaringene som en del av seg selv. Ikke som et mørkt avsnitt han fortrenger og skammer seg over. Kan erfaringene disse lange årene komme til nytte? Tiden vil vise. Mange mennesker har sine vansker. Større eller mindre. Holdningen til problemene avgjør mer enn kjensgjerningen, heter det: Ikke la problemene dominere livet. La viljen til meningsfylt liv prege kursen. Pene ord. Oppbyggende ord. Styrkende ord. Ord det er lett å gripe til i surf på en medgangsbølge... Hvorfor skulle nettopp Georg få gå igjennom livet uten kriser, kvestelser og motgang? Mange mennesker lider verre skjebner enn han. Intet er selvfølgelig her i livet. Livet og verden omkring er i stadig forandring. Ugjenkallelig forandring. Det ligger utfordringer i å kunne tilpasse seg. Lære. Livet kan være rikt og spennende, når en evner se kvalitetene som ligger der. Til det behøves positive opplevelser. I vakre, naturomgivelser er det lettere å se kvalitetene. Føle glede i naturens harmoniserende skjønnhet. Kjenne samhørigheten med alt levende... I kjølvannet ligger Møkkalasset. Han gir svakt babord langs Tromøys værharde havside. Her seilte Georg som unggutt. Husker værharde dager med høy sjø og drivende vind. Angst for å fylle båten med vann og gå mot den frådende brenningen der sjø møter fjell. Kysten ligger der nå som da. Den vakre kystnaturen. Havet. Strukturene i svaberg og rullestein. Forblåste krokete furutrær langs strendene. Strandblomstene i karrige fjellsprekker. Georg seiler inn Tromlingsund. Drar spaken ned til tre knops fart. Glir inn i lunt, blankt vann. Vøler til garn og teiner. Lukt av tang. Salt. Tjære. Fiskegran til tørk på svaberg ved Skare. Tromlingenes veldige steinmasser av endemorener. Rundslipte stein i vakre formasjoner. Slipt til av istidens veldige ismasser i bevegelse mot havet. Minner. Her rodde han den gamle treprammen i tenårene. Prammen han arvet etter sin morfar. Hver morgen før frokost rodde han. En runde rundt den én kilometer lange øygruppa Tromlingene. Så tilbake til hytta. En solid trimtur. Hunden sto i baugen. Snuste mot vinden med sin sjokoladebrune snute. Ørene hennes flagret i vinden. Den friske sjølufta. Sjøene som slo mot mengder av runde stein og svaberg. Gynget prammen i rytmiske bevegelser. Årene knirket mot tollepinnene. Treskrogets glade lyder for hvert åretak. Alle turene i den gamle prammen. Da føltes egen fysiske styrke som et ubegrenset gode. Et spørsmål om trening og tålmodighet hvor stor kraft og styrke han kunne oppnå. Drømmer om fremtiden. Forventningene. Undringen. Den voksne verdens muligheter og utfordringer lå åpent fremfor Georg. Ungdomsårene. Konsentrert om alt skapt av mennesker. Tingene. Tingenes verdi. En brølende speedbåt krysser Georgs kurs. Lang og spiss med kjølvannet pisket opp til en fontene akter. Ubetydelig hekksjø. Stadige kursendringer som i lek. Som ungdomsår. Adam Øhlenschleger skrev en gang: "Akk. Hvad er livet. Et pust i sivet. Et spill af kræfter der higer mod en evighed." Nå står Georg ved roret i en familiebåt. Bredere om magen. Såkalt midt i livet. Er han heldig, får han leve mellom tredve og førti år til. Han må planlegge sitt videre liv. Hva vil han bruke sin tilmålte tid til? Barna og familien er viktigst. Men. Ut over det... Hvilke muligheter har han? Begrensningene er kjente. Eller er de det? Samfunnet utrangerer friske mennesker fra yrkeslivet når bedrifter skal slankes i krisetider. Friske mennesker midtveis i livet. Som Georg. Om det dukker opp en behandling som fjerner plagene... Ut Båtsfjorden. Det bryter på to undervannsskjær. Han dreier babord ut mot åpent hav. Kurs mot Torungen fyr. Undervannsskjærene. Han kjenner dem alle fra nærkontakt i kajakk og pram. Lengter etter å ta seg ut med årer i robåten. Nær og god kontakt med vannet i liten robåt. La vannet renne mellom fingrene. Kjenne den svalende motstanden mot hånden. Kjenne den friske lukta av salt. Lyden av årebladene mot vannflaten. Havets sang mot skroget. Stille sommerkvelder. Merdø. I sommervarm solglans. Den vakre, gamle trebebyggelsen i le av havet. Sandstrender. Rutebåten fra Arendal fylt med badegjester. Her gikk han på svømmekurs som barn. Stakk av fra svømmelæreren. Dengang "D/S Pelle", den gamle dampbåten, trafikkerte badeplassene på Merdø og Hove på Tromøy. Om bord i Pelle satt Georg ofte med utsikt til kull-lemperen. Den kullsvarte, kraftige mannen som svettet der nede i ildvarmen. Kastet kull inn i flammene. Ildhullet som alltid krevde mer og mer kull. Lemperen tørket svetten og blottla en hvit panne. Det var noe mystisk farlig og dragende ved denne yrkesrollen - denne mannen i dypet av båten. En dag stoppet Pelle utenfor Gabriel Scotts hus i Galtesund. Flagget ble senket til halv stang. Den store dikter var død. Det gule huset lå tomt og livløst ved vannkanten. Gardiner var trukket for vinduene. Dører og vinduer lukket. Ikke et menneske å se i eller utenfor huset. Stillheten. Freden. Flagget hang slapt på halv stang. Passasjerene reiste seg ombord i Pelle. Stirret tause mot det kjente huset. Ble stående stille til dampen livnet til i Pelles høye, sorte skorstein. De grove tannhjulene beveget seg igjen. Hverdagens hjul roterte videre til havn i Arendal. Ingen tok vare på Pelle. Den gamle, tradisjonsrike damperen. Nå er Pelle borte.

Ut Galtesundet fra Arendal seilte Georgs bestefar som ung førstereisgutt ombord på et av de første dampskipene. Ut mot en lang yrkeskarriere på sjøen. På alle hav i den en gang så stolte, norske handelsflåten. To generasjoner senere, skrev han i Georgs minnebok: På det jævne, på det jævne Ikke i det himmelblå! Der har livet sat dig stævne Der skal du din prøve stå! (sitat fra Hans Vilhelm Kaalund) Signert 29.4.1961. Vemodig for Georg å tenke på bestefars hilsen i minneboka. Han døde fire år senere. Bestefar bar han stolt til dåpen. Han fikk navnet Georg. Oppkalt etter han. Bestefar var krigsseiler. Han kjempet seg igjennom to verdenskriger på havet i den norske handelsflåten. Krigens umenneskelige grusomhet og lidelser bar han i seg. Han ble kvestet: De lange dager og netter i årelang dødsangst. Første verdenskrig. Så andre verdenskrig. Lange krigsår på sjøen. Krigene slapp aldri ut av han. Han snakket ikke om krigen. Han bar den tunge bør alene. Krigsopplevelsene gikk i graven med han. Ingen på land kunne forstå den reddsomme krigsseilasen. Georgs bestefar gjorde sitt beste "på det jævne". Der besto han sin prøve. Krigsseilerne gikk i land. De fleste sterkt kvestet av krigens lidelser. Tusener anonyme sjøfolk led i taushet. De var stolte. De klaget ikke. Krigen kvestet dem. Politikerne - maktmenneskene - fikk sin mer eller mindre ærefulle plass i historiebøkene. Krigsseilerne ble oversett av politikerne. Deres innsats var glemt da de gikk i land. Først i 1988 mottok Georgs bestefar post mortem kongens fortjenestemedalje i gull. Bestefar var en av de mange "på det jævne". Han bar med seg i land sine sår etter krigen livet ut. Aldri klaget han. Redselsårene klarte han ikke å snakke om, men de var der. Bestefars hilsen i den gamle minneboka: Gjør det beste ut av ditt liv. De livsbetingelser du får. De prøvelser livet gir. Vær realitetsorientert. Ikke "i det himmelblaa". Det uoppnåelige utenfor dine fysiske og psykiske forutsetninger. Han var en mann av få ord. Han sa det med et dikt fra en gammel bok. Ordene har fått en dypere betydning for Georg nå. Det er på det jevne - i det daglige liv - også Georgs livs prøve skal stå: Hans liv videre.

Han dreier styrbord mot flytebryggene innerst i båthavna. Vindstille, blankt vann tar imot. Skroget glir sakte mot brygga. Maskinen brummer akterover. Fortøyning. Motorduren dør bort.